Slaget ved Strömstad
Slaget ved Strömstad den 28. april 1808 er en av de siste sjøstrider i historien mellom nordmennene og svenskene. Etter den dansk-norske krigserklæringen den 14. mars 1808 mobiliserte de dansk-norske myndighetene de norske styrkene på tilsammen 36 000 mann, men bare en mindre del var deployert til forsvaret mot Sverige.

Kommandør Lorents Fisker som ved krigsutbruddet var utnevnt som sjef for det norske sjøforsvaret, samlet til seg 30 kanonbåter ved Hvalerøyene for å forsvare sjøvegene mot Østfold. I de første ukene sendte Fisker ut mindre kontingenter som gikk på land flere ganger i nordre Båhuslen, ved et nattlig overfall syd for Svinesund ble 18 svensker tatt til fange uten motstand av løytnant Ager.

Med cirka 24 til 27 kanonbåter, trolig 11 kanonjoller og 13 til 16 kanonsjalupper med en besetning på over 1000 mann og 37 kanonskyts, samt 40 mindre skyts, rekognoserte kommandør Fisker kysttraktene langs nordre Båhuslen. Fisker dro til farvannet utenfor Strömstad den 27. april fordi han fikk rapporter om at svenskene sendte mindre styrker sammen med kanonbåtene til det strategiske viktige havnestedet. Sjøslaget

Om morgenen den 28. april gikk den norske skjærgårdsflåten til angrep på Strömstad for å ødelegge de viktige forrådene der og de svenske kanonbåtene, og fordrive de svenske troppene som bevoktet forrådene. Kaptein Nordberg hadde forutsett dette og opprettet et landbatteri ved Furuholm som bevoktet innløpet til havnestedet. Der er sundet mellom Furuholm og Killingholm omkring 200 meter bredt.

Nordberg kom ut i sjøen med fem kanonsjalupper som rykket fram til midt i innløpet ved Furuholm. De hadde valgt et godt sted for forsvaret av innløpet, og sammen med landbatteriet holdt de stand mot en voldsom stor overlegenhet. I det trange farvannet maktet ikke nordmennene å fortsette mot den sterke ilden, deres overmakten var ikke mulig å bruke i slike forholder.

Etter en og en halv times skarp strid måtte nordmennene trekke seg tilbake med deres skadde kanonbåtene og et tap på 7 drepte og 4 hardt sårede. Svenskenes tap var på 4 døde og 15 sårede.

Rollene ble byttet en måned senere i Slaget ved Hvalerøyene, der 30 svenske kanonbåter ble stoppet og slått tilbake av 6 norske kanonbåter.

Mytteriet på HMS Bounty
Konflikten mellom kaptein William Bligh og førstestyrmann Fletcher Christian på HMS Bounty nådde et klimaks da kapteinen anklaget Fletcher for å stjele kokosnøtter fra hans private forråd. Dette ble den utløsende årsaken til mytteriet på Bounty dagen etter. Etter at mytteristene under ledelse av Christian hadde overtatt skipet lot de kapteinen og de 18 som var lojale mot han drive avgårde i en 23 fots lettbåt. Bligh og mesteparten av mannskapet overlevde en lang seilas på 3 600 nautiske mil fra mytteristedet til Dili på Timor i den lille båten, og fikk en heltemottagelse i Storbritannia.

Bligh har ofte blitt fremstilt som en tyrann i filmer og i bøker, men hvorvidt dette er historisk korrekt er tvilsomt. Dog var han kjent for sine voldsomme raseriutbrudd, og nettopp et slikt utbrudd kan ha vært den utløsende faktor til mytteriet.

Mytteristene var klar over at de risikerte dødsstraff dersom de ble funnet. De siste ni mytteristene slo seg sammen med seks tahitiske menn og elleve kvinner ned på Pitcairn. Den lille kolonien klarte seg ikke lenge. Ubalansen i antallet mellom menn og kvinner, og det faktum at de tahitiske mennene ble holdt nærmest som slaver, førte til uro. De fleste av mennene ble etterhvert drept. I 1808 var det bare en mytterist igjen, Alexander Smith. Han levde da sammen med ni tahitiske kvinner på øya, samt barn av de andre mytteristene.